Byzantine Musical Symbols

Musikalsk notasjon i Unicode fanger det visuelle språket i vestlig noteskrift – nøkler, noter, pauser, fortegn, dynamikk og artikulasjonstegn som musikere har brukt i århundrer. Blokken Byzantine Musical Symbols bevarer notasjonssystemet som fortsatt brukes i øst-ortodoks liturgisk sang, mens Ancient Greek Musical Notation registrerer et system som er over to årtusener eldre enn moderne noteskrift.

Vestlig musikalsk notasjon begynte som neumer – vage kruseduller over tekst i middelaldermanuskripter som indikerte melodisk retning, men ikke eksakt tonehøyde. På 1100-tallet introduserte Guido d'Arezzo notesystemet som, bemerkelsesverdig nok, fortsatt er i bruk i dag. Århundrer med forbedringer la til taktarter, dynamiske markeringer og stadig mer presise fremføringsinstruksjoner. Unicode-blokken Musical Symbols, lagt til i versjon 3.1, var det første forsøket på å kode dette rike visuelle systemet som tegn i stedet for bilder. Bysantinsk notasjon, en uavhengig tradisjon som stammer fra Det bysantinske riket, bruker et system med intervalliske tegn som spesifiserer relativ tonebevegelse i stedet for absolutt tonehøyde.

Vanlig bruk

• Musikkundervisningsmateriell og teorilærebøker
• Interoperabilitet for digital noteprogramvare
• Liturgisk tekst med innebygde musikalske anvisninger
• Akademisk musikkvitenskapelig forskning og publisering
• Tilgjengelig musikbeskrivelse for skjermlesere

Tekniske notater: Musikalske symboler i Unicode er først og fremst ment for inline tekstbruk i stedet for full partitur-gjengivelse – å lage et komplett partitur krever spesialisert programvare som LilyPond, Finale eller MuseScore som plasserer symboler på notelinjer med presise romlige relasjoner. Unicode-kodingen gir de enkelte symbolene, men ikke musikkens todimensjonale oppsettsgrammatikk. SMuFL-spesifikasjonen (Standard Music Font Layout) utvider Unicodes musikalske dekning med tusenvis av ekstra glyfer i Private Use Area for omfattende notasjonbehov.

Kulturell kontekst: Musikalsk notasjon er ikke universell til tross for sin globale utbredelse. Indisk klassisk musikk bruker sargam-stavelser, kinesisk tradisjonell notasjon bruker nummersystemer (jianpu), og indonesisk gamelan har sin egen sifferskrift. Unicode-kodingen av vestlig, bysantinsk og antikk gresk notasjon gjenspeiler en historisk prioritering snarere enn en uttalelse om at disse systemene er viktigere. Arbeidet med å kode flere notasjonssystemer fortsetter, selv om musikknotasjonens iboende romlige og todimensjonale natur utfordrer Unicodes grunnleggende lineære tegnmodell.