Katakana

Japansk bruker to stavelsessystemer sammen med kinesiskavledede kanji: hiragana, med sine flytende kursivstrøk for innfødte ord og grammatiske partikler, og katakana, med sine kantete former for fremmede lånord, vektlegging og tekniske begreper. Sammen utgjør de ryggraden i japansk skrift, og de opptrer i så å si hver eneste setning. Blokken med halvbredde- og fullbreddeformer imøtekommer arven fra japansk databehandling, der blanding av latinske og japanske tegn krevde to distinkte tegnbredder.

Både hiragana og katakana stammer fra kinesiske tegn i Japans Heian-periode (794–1185). Hoffkvinner, som i stor grad ble utestengt fra formell kinesisk litterær utdanning, utviklet hiragana som et forenklet kursivskrift — den resulterende litterære tradisjonen produserte mesterverker som Soga av Genji. Buddhistmunker utviklet samtidig katakana ved å hente ut komponenter fra kinesiske tegn for å annotere religiøse tekster. De moderne standardiserte formene ble festet under Meiji-tidens reformer. Japans tidlige datindustri tok i bruk fullbredde latinske tegn for å opprettholde rutenettilinjeringen med CJK-tegn, en konvensjon som fremdeles er i kraft i Unicodes blokk for halvbredde og fullbreddeformer.

Vanlig bruk

• Dagligdags sammensetning av japansk tekst og meldingstradisjon
• Transkripsjon av utenlands ord og navn via katakana
• Japansk undervisning og furigana lesestøtte
• Manga-teksting og japansk grafisk design
• Bruk av innskrivningsmetode for japansk tekstmark

Tekniske notater: Japanska inntastningsmetoder konverterer typisk hiragana-innebygging til kanji-kandidater, noe som gjør hiragana-blokken avgjengelig for tekstleggingslinjen. Katakanafonetic utvidesel (U+31F0–U+31FF) støtter transkripsjon av ainisk språk. Halvbredde-katakanaspekter (U+FF65–U+FF9F) finnes for bakoverkompatibilitet med JIS X 0201, en eldre japansk encoding. Fullbredde-aktige latinske tegn (U+FF01–U+FF5E) er enormt identiske med sine ASCII-motivarer, men opptar en hel CJK-tegncelle, noe som er avgjørende for å holde kolonnejustering i østasiatisk typografi.

Kulturell kontekst: InSamspillet mellom hiragana og katakana rommer kulturelle svider som unsynlig for ikke-japanseske lesere. Å skrive et innfødt japansk ord i katakana i sted for det vanligste hiraganaom kan uttrykke ironi, vektitrykke, eller avme mekanisk tone —4 4 lignende på Italic eller ALL CAPS på engelsk. Reklame utnytter denne fleksibiliteten, blandand ulike skrifter for visuel effekt. Den kjønnedelgsi historien til hiragana som «kvinneaktig skrift» har i markedet av blitt taget tilbake, men den blekere aesthetic fortsetter å påvirke japansk grafisk design, der valg av skrift er et uttrykktikverk akkurat like praktisk.